Uhjelp en flopp?

tor, 26/01/2006 - 09:35 — root

I min regelmessige rundgang av forskjellige norske blogger som averteres på b.la bloggrevyen fant jeg en artikkel som fanget min interesse. Eric Mortensen skriver og omtaler uhjelp og ideen om økonomisk bistand til fattige land som «en intellektuell kreftsvulst». Han mener at fattigdomsreduksjon kun er et «spørsmål om å bygge opp styringsdyktige politiske systemer, markedsøkonomi, respekt for privat eiendomsrett og et samfunn der lovene styrer og ikke den enkelte kleptobyråkrat.» Selvsagt er jeg ikke helt uenig i dette resonnementet, men jeg føler meg allikevel litt provosert av innlegget og ønsker å utfordre argumentasjonen hans.

Bakgrunnen for Mortensens innlegg er fra en artikkel i Aftenposten om vestens bistands-«gjeld». FN vedtok å øke bistanden til 0,7 prosent av giverlandenes samlede inntekt (BNP) tidlig på 1970-tallet. Langt ifra alle giverlandene har oppfylt denne kvoten pr. dags dato. Spørsmålet som da står på dagsordenen: Er uhjelp iform av økonomisk bistand til den tredje verdenen både mening og virkningsløs som Mortensen skisserer?

Jeg lyst til å kommentere det historiske aspektet Mortensen trekker opp. Han påstår i innlegget sitt at det er en rekke andre land tidligere som har kommet seg ut av fattigdomsfellen uten noen hjelp fra omverdenen. For eksempel Kina, Sør-Korea, Taiwan, India, Hong Kong, Polen, Tsjekkia, Japan, Malaysia og Singapore.

  • Kina har (iflg Kinas sentralbank) pr. 2004 over 228.6 billioner US dollar i utenlandsgjeld og GDP som er veldig lav i forhold til andre utviklede land. Så å trekke frem Kina som et eksempel på en nasjon som har kommet seg ut av «fattigdomsfellen» blir ikke helt riktig.
  • At Sør-Korea i dag ligger på tiende plass når det gjelder økonomi på verdensbasis kan man i stor grad takke den store økonomiske bistanden de fikk av andre land etter Koreakrigen. Det reddet Seoul fra å dedikere den knappe utenlandske valutaen de hadde til å importere mat og annet nødvendig gods, som fks sement. Det frigjorde også Sør-Korea fra byrden av å ta opp store utenlandslån under de tidligere år etter krigen da man bygget opp økonomien i startfasen og frigjorde regjeringen til å tilegne kreditt i samsvar med oppbyggingen av landet. Sør-Korea er derfor et veldig fint eksempel på hvor nødvendig uhjelp er for å bekjempe fattigdom. Ikke det motsatte.
  • At Taiwan i dag kan yte økonomisk bistand til andre land og pr. dags dato innehar en av verdens største utenlandske valutabeholdninger har vel også en sammenheng med den økonomiske drahjelpen Taiwan fikk fra bl.a USA i 1950 og tidlig 1960 årene. På lik linje med Sør-Korea?

For å ta noen eksempler.

Det jeg skriver her burde rekke til å konkludere med at Mortensen tar feil i å påstå at det er en illusjon at utviklingshjelp faktisk hjelper og at ideen om uhjelp er en «intellektuell kreftsvulst».


0

Tilbaketråkk URL for denne artikkelen:

http://helges.net/trackback/30

Kommentarer

La oss si det sånn: jeg kan

La oss si det sånn: jeg kan være med på å gi rimelige kreditter til land som viser at de klarer å håndtere dem, som faktisk klarer å vokse.

Noe helt annet blir å gi lån etter lån til land som er notorisk korrupte og ute av stand til å sysselsette kapitalen produktivt. Og noe enda helt annet blir å bare gi bort pengene som ren uhjelp. Det er de to siste jeg mener er en kreftsvulst. Kreftsvulsten er selve ideen/villfarelsen om at “denne gangen nytter det, vi lover”. Etter 40 års eksperiment i Afrika burde man innsett at det har vært mislykket.

Men jeg skal være enig i at historien til Sør-Korea og Taiwan er mer komplisert enn at de har klart seg helt på egen hjelp. Neste spørsmål blir hvorfor ting fungerte der, men ikke i Afrika, Latin-Amerika? Kan det ha noe med at SK og TAiwan var frie fra vestlige sosialister som så uhjelp som sin måte å redde verden på?


Utgangspunktet for

Utgangspunktet for diskusjonen var din påstand om at all uhjelp var en flopp. Du skriver også i ditt innlegg (sitat): «… alle av de landene som har kommet seg ut av fattigdomsfellen har gjort det ved egen hjelp.» Men jeg ser nå at du har moderert deg i forhold til dine tidligere uttalelser og det er jo bra. Du er nå enig i at utviklingshjelp faktisk fungerer gitt at forutsetningene ligger til rette? Kanskje du burde skrive om det på bloggen din? ;-)

Jeg er selvfølgelig enig med deg at allokering av store lån til korrupte regimer som bruker pengene til ukonstruktive formål ikke er bra. Til og med tjener mot sin hensikt. Du skriver avslutningsvis i ditt innlegg at (sitat): «Fattigdomsreduksjon er fortsatt kun et spørsmål om å bygge opp: styringsdyktige politiske systemer, markedsøkonomi, respekt for privat eiendomsrett, og et samfunn der lovene styrer og ikke den enkelte kleptobyråkrat. Får man dette til så kommer det meste av seg selv.» Jeg er igjen (nesten) helt på linje med det du sier her. La meg komme med min versjon:

Fattigdomsreduksjon er kun et spørsmål om å bygge opp: styringsdyktige politiske systemer, allokering av nødvendig utviklingshjelp for å stimulere markedsøkonomien og et samfunn der lovene styrer og ikke den enkelte kleptobyråkrat. Får man dette til så kommer det meste av seg selv.

Du spør hvorfor ting fungerte i SK og Taiwan. Styresmaktene der viste betydelig politisk vilje til å bygge opp landet. Men politisk vilje i seg selv er ikke nok. Det er penger som får verdenen til å gå rundt. Uten den nødvendige drahjelpen ville aldri SK, Taiwan, mfl ha vert der de er i dag rent utviklingsmessig. Så hvorfor skulle nasjonene i f.eks Afrika og Latin-Amerika være et unntak?


Syndiker innhold